Til Stortingsvalget 2017 : Valgdag og gjennomføring
Arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Utjevningsmandater, hva det er og hvordan de velges

Stortingsvalg handler om å velge 169 stortingsrepresentanter. 19 av disse, ett fra hvert fylke, er utjevningsmandater.

Publisert: Arkivert

Hensikten med utjevningsmandatene ligger i ordet. Et utjevningsmandat skal utligne eventuelle skjevheter i representasjon etter at distriktsmandatene er fordelt.

Slik det norske valgsystemet er vil alle stemmer telle med i å avgjøre hvilke parti som får én eller flere av de 19 utjevningsmandatene. Men ikke alle partier som stiller til valg kvalifiserer seg til å kjempe om utjevningsmandatene.

Derfor er sperregrensen så viktig

Det er nesten ikke mulig å følge en valgkamp eller lese en meningsmåling uten å få med seg at sperregrensen er viktig, men det er ikke alltid like lett å skjønne hvorfor den er viktig. Alle partier som stiller lister kjemper på lik fot i kampen om direktemandatene. Får et parti nok stemmer til å vinne et direktemandat i ett fylke, kommer de inn på Stortinget, selv om de ikke skulle få en eneste stemme i noe annet fylke. Men det er bare partier som oppnår en oppslutning på minst 4 prosent av stemmene nasjonalt, som kan tildeles utjevningsmandat. Partier med lavere oppslutning er ikke med i kampen om utjevningsmandatene. Derfor er sperregrensen så viktig.

Selve beregningen: rigide regler og kald matematikk

Når det skal avgjøres hvor mange utjevningsmandater hvert av partiene som kom over sperregrensen skal ha, skjer dette gjennom flere beregninger/steg.   

Først må det beregnes hvilke partier som skal ha utjevningsmandater og hvor mange de skal. Dette gjøres gjennom å beregne et nytt valgoppgjør der man fordeler alle de 169 mandatene, men nå med hele landet som én valgkrets. Denne fordelingen gjøres med samme metode som når fylkesvalgstyrene fordeler distriktsmandatene, altså St. Lagües modifiserte metode.

Det antallet mandater partiene får i dette nye oppgjøret sammenlignes så med det antallet distriktsmandater de allerede har fått tildelt. Forskjellen mellom de to oppgjørene utgjør det antallet utjevningsmandater partiet skal ha. Dersom differansen er negativ, altså at partiet allerede er «overrepresentert», må beregningen gjøres på nytt uten dette partiet. Mandatene de har vunnet holdes da utenom.

Deretter må det avgjøres i hvilke fylker partiene skal få utjevningsmandatene sine. Først beregner man en fylkesfaktor, som er antall gyldige stemmer i fylket dividert på antall distriktsmandater. For eksempel: Dersom det er avgitt 100 000 stemmer i fylket og valgt ti distriktsrepresentanter, blir fylkesfaktoren 100 000 / 10 = 10 000.

Deretter tar man utgangspunkt i partienes stemmetall i fylkene. Hvis partiet ikke har vunnet noe distriktsmandat, bruker man stemmetallet slik det er. Hvis partiet har fått distriktsmandat, skal stemmetallet divideres med en kvotient som tilsvarer (antall distriktsmandater x 2) + 1.

Stemmetallet eller kvotienten skal til slutt divideres med fylkesfaktoren.

Dette regnestykket gjøres for alle partier som skal få utjevningsmandater i alle 19 valgdistrikter. Man har da en rekke tall, ett tall for hvert parti i alle fylkene. Disse tallene skal så rangeres fra høyest til lavest og danner grunnlaget for fordelingen av utjevningsmandatene.

Utjevningsmandat nr. 1 tildeles det partiet og det fylket som har det største tallet. Utjevningsmandat nr. 2 tildeles det partiet og det fylket som har det nest største tallet og så videre.

Når et fylke har fått et utjevningsmandat, er det ute av konkurransen. Det samme gjelder når et parti har fått det antall utjevningsmandater det skal ha. Fordelingen fortsetter for de øvrige fylkene og partiene inntil alle 19 utjevningsmandater er fordelt.

Fordi utjevningsmandatene beregnes på bakgrunn av stemmetall fra hele landet, kan ikke denne beregningen gjøres før alle fylkene er ferdig med sine tall. Beregningen gjøres av riksvalgstyret, etter at fylkesvalgstyrene har godkjent sine respektive fylkesoppgjør og fordelt distriktsmandatene.